v

Det er rart hvordan vi mennesker på død og liv må sette vårt spor i naturen for å kunne nyte den. Som om det ikke er nok å bare være til stede – vi må bygge, merke, skjære ut initialer i trestammer, stable steiner i perfekte tårn, ta med oss eller etterlate oss noe som bevis på at vi var her.

Men hva om vi bare brukte øynene? Lot blikket gli over landskapet uten å endre det. Kjent bølgene stryke mot kroppen uten å legge igjen annet enn våre egne minner. Lar saltvannet tørke mot huden uten å fylle lommene med skjell og steiner vi ikke egentlig trenger.

Kanskje vi ikke alltid trenger å etterlate oss noe mer enn et øyeblikk.

It's strange how we humans feel the need to leave our mark on nature just to be able to enjoy it. As if simply being present isn’t enough – we have to build, carve our initials into tree trunks, stack stones into perfect towers, take something with us or leave something behind as proof that we were here.

But what if we just used our eyes? Let our gaze wander across the landscape without altering it. Felt the waves brush against our skin without leaving anything behind but our own memories. Let the saltwater dry on our skin without filling our pockets with shells and stones we don’t really need.

Maybe we don’t always need to leave anything behind – except a moment.